En far og en datter er innvandrere i Norge. De sitter i asylmottak på 7 året og venter på beskjed om de får opphold eller ikke.
En dag i sin kjedsomhet finner den lille jenten en bok og begynner å bla i denne. Det er grunnloven av 1814. Hun blir nysgjerrig og tar med seg sin far ut i samfunnet for å finne ut mer om denne grunnloven, som hun tror kan bli deres redning og gode beskytter.
Forutsetning:
Grunnloven i Norge er selve grunnsteinen i vårt demokratiske samfunn, og er den viktigste støtten og vernet for samfunnets demokratiske rammer, menneskerettigheter og følgelig individets frihet og trygget. Grunnloven er jo - og skal være - som en potet - som fungerer som sikringskost i krisetider, den kan anvendes i avgjørelser av alt det som ikke finner sin løsning noen andre sted. Som poteten har også grunnloven reddet oss når nøden har vært som størst! Av og til slår potetpesten inn og poteten råtner på rot. Kan dette også gjelde Grunnloven? Kan det være slik at grunnloven opp gjennom 200 år har sørget for sorg, lidelse og ekskludering av enkeltmennesker og samfunnsgrupper?
Rettigheter:
I dag sier loven at alle skal møtes som enkeltindivider og uavhengig av sosial, etnisk og religiøs bakgrunn. De samme prinsippene gjelder selvfølgelig også i møtet med de nasjonale minoritetene. Samtidig er det viktig å være klar over at det i mange år ble ført en politikk som resulterte i store overgrep overfor nasjonale minoriteter, og at utdanningssystemet og skolen var en del av dette.
